Det beste huset ved en fjord er det du knapt ser. Om tegningene bak Fjordr, og hvorfor de er så stille.
Da arkitektene først så tomten, ba de om å få lov til å bygge mindre enn de hadde råd til. Ikke et signalbygg, men noe som la seg ned i landskapet og ble der.
Husene følger terrenget i stedet for å temme det. Takene er lave, materialene lokale — furu som får gråne, stein brutt på stedet. Om noen tiår skal bygningene være vanskeligere å skille fra fjellet enn de er i dag.
Glasset er det eneste som roper, og det roper innover: store flater som henter fjorden, skogen og himmelen inn i rommene. Resten trekker seg tilbake, slik at naturen kan være det du ser.
Det er en form for luksus som ikke handler om å legge til, men om å la være. Vanskeligere enn det høres ut, og verdt hver kvadratmeter vi ikke bygde.
← Tilbake til journalen